Historia er skrevet av Hege Utby.
At jeg er med på jakt er i grunn ikke så stort. Har da vært med tidligere, sittet på post og gått med hund. Men det store i år er jo at jeg faktisk nå kan sitte på post aleina, gå med hunden aleina. Jeg har jo faktisk med meg våpen! Jepp, jenta fra sør som ikke tidligere turte tenke tanken våpen har jammen tatt prøvene som trengs og er klar for sin første jakt MED rifla på skulderen. Det var, og er stort, syntes jeg, hva min far sørpå syntes er en helt annen sak. Jente med rifle.. også attpåtil veslejenta hans…. Huff!
Min første jakt ble mye større enn jeg kunne forestilt meg. Jeg opplevde bl.a. å gå innpå en los takket være vår flotte hund Siri (også hennes første jakt), vi dro ut kl 04.00 en morgen for å sitte post og der fikk jeg høre dem sto og beita rett bak krattet men sikt.. niks det hadde jeg ikke, herremin så spennendeJ. Men den historia som sitter som spikra er den hvor jeg så å si følte elgen pustet meg i nakken. Ja.. sant!! Jeg har selv hørt mange jakthistorier oppigjennom årene og tenkt at ja, ja.. skryt nå på deg. Men alle dere der ute med gode jakthistorier, jeg trekker alle mine dumme tanker tilbake, erfaringen min nå sier at det meste kan være mulig.
Tidlig en morgen, nærmere bestemt 05.00 går min kjære Bengt og jeg ut for å jakte. Jeg skulle sitte på post helt aleina for første gang. Han skulle sitte nedi Laaen og jeg skulle lure meg etter kanten på Myhre jordet og sette meg pent der. Bengt gikk dit han skulle og jeg listet meg i mørket etter jordekanten. Mens jeg gikk der tenkte jeg om og om igjen på ordene til Bengt… ” elgen kommer alltid fra venstre side der eller rett over jordet , så pass på når du setter deg at du har noe på din venstre side som skjuler deg…. ”… og jada.. når jeg etter hvert fant frem der jeg kunne sitte, hadde jeg ei flott bjørk på venstre side og litt småkratt foran meg. ”helt yppelig”, tenkte jeg. Så stille jeg kunne satte jeg meg til rette, og begynte min spaning i mørket etter en skygge.. etter et aldri så lite tegn på at det kunne komme noe på min venstre side eller over jordet.
Jeg hadde mange tanker i hodet mens jeg satt der i mørket, men alle de skal jeg ikke kjede dere lesere med, men en ting jeg tenkte var ” hva i jøss gjorde jeg der?! Tidlig morgen, helt mørkt, vått og kaldt.. var jeg blitt gal??”…. Men nei da… ikke mer gal enn jeg alltid har vært, dette var jo spennende.
Mens jeg nå satt der og hadde mine tanker syntes jeg at jeg hørte noe..”hysj!” tenkte jeg med meg selv, men neida ingenting annet enn drypp fra trærne etter regnet om natten var mine tanker. Det er jo egentlig utrolig hvor forsterket alle lyder blir når du sitter slik i mørket aleina. Men ”hysj!!!.. Der er det igjen!”.. hmm.. kunne det være? ”Innbilning, ønsketenking.. tenk hva du vil”… sa jeg inni meg. Mens jeg satt der og diskuterte med meg selv i stillhet forsto jeg at jeg faktisk hadde noe som nærmet seg bak meg, bak meg! Ikke fra venstre, ikke over jordet, men BAK meg… Min første tanke var at det var Bengt som kom opp den veien fra Laaen, men ved å lytte nærmere forsto jeg fort at han går da ikke slik… som en hest som lett traver forsiktig gjennom gress… ”HERREMIN GUD… det er et dyr bak meg!!!”…kroppen har aldri vært så kontrollert og samtidig så ukontrollert i hele sitt 37 år lange liv. Hele mitt indre skalv av spenning, hjerte dunket vilt og ville aller helst slippe ut. Tårene rant helt ukontrollet, åååhh.. hvor jeg hadde lyst å tørke nesa. ”sitt stille, sitt still, sitt stille… ikke rør en muskel…. ”.. disse ordene gikk igjen og igjen i hodet mitt, mens jeg hørte dyret bak meg kom nærmere og nærmere. Så STOPPET det… rett bak meg, og snøftet!! Tro meg, det var til å gjøre i buksa av. Lyden av et dyr som snøftet og pustet bak meg var så sterk og så vanvittig nær. ”hva gjøre jeg nå?”…”sitte stille, sitte stille, sitte stille…. ”.. men herremin jeg kunne jo ikke bli sittende der helt stille, dyret kom jo for svarte til å gå meg ned!! Det føltes som evigheter, og jeg var sikker på at nå ble jeg tråkka på..
Jeg bestemmer meg for sakte å snu meg, for å se om jeg kan klare se hvilke type elg det er, for at det er elg! Ja det vet jeg 100% sikkert. Tankene mine var at om jeg vertfall fikk snudd meg nok til å se om jeg kunne skimte i mørket konturer av annet enn ører på dyret. Men tankene mine har nok ført kroppen min til å lystre før den skal, for uten at jeg kan si jeg har gjort det har nok kroppen beveget seg stille, men ikke stille nok, for like fort som det var bak meg forsvant det bakover og til høyre et godt stykke vekk fra en jeger i oppløsning innvendig, dyret stoppet igjen opp men intensjonene var ikke for å tråkke på meg denne gang, men for spise frokost!!.. jeg stirret rett frem… tårene rant ennå.. jeg turte ikke å røre en muskel ennå. ”hva hadde egentlig skjedd her??”…
Etter hvert som jeg klarte komme til meg selv forsto jeg plutselig hva jeg egentlig akkurat hadde opplevd. Jeg tørket tårer og snørr, kjente at kroppen hadde et adrinalinkikk uten like og jeg hadde mest lyst til å le.
Jeg var fremdeles stille, for dyret som hadde skremt livskiten av meg sto fortsatt bak meg til høyre mot Laaen og beitet, men lenger unna. Jeg klarte fiske mobilen opp av lommen, turte ikke bruke jaktradioen, og etter mye skrivefeil pga skjelving klarte jeg å sende min kjære en sms om det som hadde skjedd. Mon tro når kroppen innvending ville roe seg…?? Tilbakemeldingen fra Bengt lot ikke vente på seg, den sa: ”hvis du ikke føler deg trygg, trekk deg stille og rolig tilbakeJ”..
”ja, tenkte jeg… jeg må komme meg vekk, komme meg til bilen”.. det var ingen hensikt for meg å fortsette for jeg hadde aldri klart å skyte noe som kom fra VENSTRE eller OVER JORDET.. problemet var at bena mine ville ikke bære meg. Jeg forsøkte reise meg, men neida, knea svikta og jeg falt stille tilbake flere ganger… Lirket frem en røyk, og etter n’t forsøk med lighteren og 3 knekte røyk, ble røyken ett faktum. Forsøkte å reise meg på nytt.. neida..Dette var bare å gi opp, så jeg ble nå sittende der, stirre ut på jordet som så vidt begynte å vise seg frem siden dagen nå ville jage natta bort……
Jeg hadde helt sikkert hatt for mye lyder nå for dyret var ikke å høre lenger, og takk egentlig en skaper for det. For nå klarte jeg endelig tenke klart, en melding kom fra Bengt hvor det sto ”kvart over trekker jeg meg stille og rolig tilbake”.. og endelig klarte jeg å få beina til å gjøre som jeg ville, og sammen med resten av en opprørt kropp gikk beina og jeg mot Bengt……………………………………………
At jakt er en lidenskap er noe jeg mer enn noen gang forstår nå. Jeg har alltid lurt litt på Bengt der han stresser uker før jakta for å få alt på ”stell”, men jeg kan love deg.. neste år sitter jeg i startsgropa lenge før du rekker si JAKT.
Vil benytte anledningen for å takke alle gutta på jaktlaget for at dere har tatt meg så godt imot. Tusen, tusen takk…
Hege
Lykkelig førstegangsjeger