Historien er nedskrevet av den store elgjeger Stein Olsen.
Tidlig på sommeren 2006 fant vi en gul brakke som kunne bli en utmerket postplass – et godt sted å være – især når temperaturen blir lav og det ikke oppleves like trivelig å gå på jakt. Som sagt fant vi en gul brakke – type ”TAM” som vi skar hull i begge sidevegger – satte inn luker på yttersida og blanke plexiglass på innersida. I tillegg finnes det mange askeladder rundt omkring i nabolaget som hadde vært på Rema 10 000 også kaldt ”HIM” eller FLNN – og invistert i opptil flere teltovner, og når vi kunne overta en slik for ei flaske cognac – så måtte vi selvsagt ha ovn også i brakka. Da kunne det bli en varm nytelse å sitte der inne når det ble skikkelig kaldt ute.
Utover sommeren ble luker montert og ovn satt inn – og brakka som sto på en eldre modell av en traktorhenger fra Myre var klar til plassering i terrenget – men korr? Den sto på den hengeren og kunne plasserres hvor som helst. Det var bare å peke ut hvor elgen ville komme tidlig på morgenen, eller der den kom for å beite utover eftan. Ett forslag var midt i alleen på veien ned til Neby, og dit ble den kjørt et par dager før jakta skulle starte – strengt tatt skulle den ha vært kjørt dit lenge før, men men..
Ørneredet
Dagen før jakta skulle undertegnde lufte hunden nede i nesset eller Odden. Tok hunden i band og gikk inn mot laa`n i Myrenesset. Før jeg kom inn på jordet så jeg 2 elgkalver som gikk og beitet på jordet – jeg hadde vinden i ryggen, så jeg stoppa og så på dem ei stund, men fant ut at det var best å snu og ehller gå tilbake samme veien som jeg kom for ikke å skremme dem.
Zorro.
25 septmeber møttes alle hos Petter i ”Hovedkvarteret” og da ble det etter hvert bestemt at alle unntatt Bengt Arne skulle ut på de forskjellige postplasser og han skulle gå med hunden lngs Nesveien fra Hovedkvarteret opp mot Ringmyra – og undersøke om hunden kunne få teft av elgene som kansje kunne stå bak fjøset til Petter – altså de dyrene jeg såg dagen før. Jeg for min del tok eller fikk æren av å prøve Gulbrakka som sto i alleen. Jeg kjørte ned dit, gikk inn i brakka, ladda geværet og satte det fra meg og fyrte opp i ovnen – det var nemlig litt kaldt på morran.
Etter hvert som det tok ordentlig fyr i ovnen ble det veldig røykfylt inne i brakka, en spesiell og illeluktende røyk – vi hadde nemlig brukt rør fra et smalt taknedløp som ovnsrør – og disse rørene var malt – og det ble ufyselig å være inne i brakka i all den den røyeken. Her måtte luftes og dt var bare å lukke opp døra. DA står det en diger elgokse bare80 munna brakka – og bare hodet eo ei svær krone vistes framfor grantrean i alleen. Jeg får tak i geværet i det samme som oksen hopper over strømgjeret og springer sakte over jordet ved trafoen. Jeg plystrer et par ganger – så stopper oksen midt på jordet og skuddet går. Oksen ramler med en gang, men jeg skyter et par skudd til fordi jeg trur den kan være truffet i ryggen. Etter hvert går jeg bort til oksen som da er død – og jeg ser at det er en skikkelig rugg som er felt med 16 tagger og en stor kropp, men at den skulle være over300 kgtrodde jeg ikke.
Petter henter storoksen.
Historien slutter ikke helt der. Kurt, som satt i båtstøa på Lillengmo er på tur over jordet for å hjelpe til når han fikk se stor okse mellom oss. Jeg er nesten fri for skudd så jeg sier til Kurt på senderen at ”du skal bære legge ned den du Kurt”. Kurt fikk ikke skudd på den og den sprang i express fart ut i Odden og senere over til Grøtte.
Bengt Arne kommer etter hvert til oksefallet tar ut av oksen det som skal tas ut før den blir kjørt opp til hovedkvarteret.
Slik omentrent er historia om den gangen elg nr. 100 på Myre-Maukdal måtte bøte med livet.
Stein Olsen
Stein poserer med 16 taggeren.