Historia er nedskrevet av Bjørg Gschib og Helge Utby.
Denne historia går så lang tilbake i tid som det herrens år 1955. Hvor langt ut i jakta denne historia utspant seg vites ikke, men det var i alle fall kommet ganske mye snø på dette tidspunkt.
Oluf Myre og Per Utby hadde tatt turen til Neby- sætra. Det var visstnok ganske seint på dagen da de bestemte seg for å ta en kveldstur opp i Kvanlia. Det var kommet så mye snø at de valgte å gå i hverandre sine spor for å ”brøyte vei”. Per gikk først, uvisst av hvilken grunn. Da de kom opp på Kvanlihaugen fikk Oluf se en okse oppe i lia ovenfor Kvanlihaugen. Han prøvde å gi signal til Per som sto et stykke foran, men Per skjønte ikke hva Oluf tulla med.
Oluf så at det var snakk om langt hold, men satte seg ned skjøv skyvesiktet på mauseren (han brukte mest sannsynlig mauser) opp på 300m og skaut et skudd. Oksen anviste skuddet med å se ned der kula slo inn i snøen nedenfor seg. Så flyttet oksen seg noen meter og stilte seg opp igjen. Oluf skjøv siktet opp på 400m og skaut på nytt. Det samme gjentok seg. Oksen anviste skuddet, og flyttet seg noen meter for så å stille seg opp igjen. Siktet ble så slått opp på 500m og et nytt smell. Det var da den legendariske ordvekslingen falt. Per; ”ka i fan e det du skjøt på?” Det kom da tørt fra Oluf. ”sjå opp på fjelle!”.
Oluf hadde nå slått opp på 600m på siktet og et nytt skudd ble sendt av gårde. Oksen han datt, og trilla ned en fjellskrent, steindaud.
På grunn av mye snø ble det brukt to hester for å hente ned elgen fra fjellet. Var Lisa, hesten på Myre og Dokka, hesten på Lunvang som ble brukt til transporten.