Oksen i Kvanlia, episode 1.
En jakthistorie skrevet av Stein Olsen
En av de fine varme jaktdagene i høst startet som vanlig hos Petter ned på Lilleng med kaffe og prat om hvordan dagen skulle kunne bli. Etter litt fram og tilbake skulle eg gå opp veien til Holtan for å gå ned vest for Maukbekken og Kurt med Siri skulle gå opp Basseveien. Eg kjørte opp til lunneplassen og startet å gå opp veien. Det var over 10 varmegrader og med ullstilongs ble det fort varmt både her og der. Eg gikk derfor veldig sakte slik at det ikke sku bli bare en våt gubbe når eg kom opp til Holtan.
Ble stående ved Stordalsmyra en stund fordi Kurt hadde sluppet Siri oppi Basseveien. Eg håpet selvfølgelig det skulle komme elg vestover Holtan slik det har skjedd før, men ingen elg dukket opp. Videre gikk eg sakte østover veien oppå Holtan, og tok av veien for å peile meg inn på Finnstulihaugen. Er ikke veldig godt kjent oppe i denne høyden, så valgte leia opp mot haugen ved sia av bekken som kommer ned på vestsia av Finnstulihaugen. Kan bare si at der er det bratt og jæklig å kravle seg opp.
Da kommer Kurt inn på senderen og sier han ser 3 elger i Stornesset! Nei nei, å vi som er her oppe, skal vi være nødt å gå ned igjen. Heldigvis kommer Kurt innpå senderen ganske fort igjen og sier det er ku med kalver han ser og det skal vi jo ikke ha. Eg gikk så helt oppå haugen for å se på elgan i kikkert. Dem svømte elva like ved anstanden, og dem tok seg god tid. De sto lenge uti elva før dem svømte over til Pannesset ved gammeljordet. Dem tok seg en runde inn i nesset for så å komme ut mot elva visa vis Jensensvingen. Her gikk dem på elva igjen og kom i land like bak hytta i Jensensvingen, der mistet vi dem av syne.
Eg ble sittende lenge oppå Finnstulihaugen. Kurt var innom hytta til Kjell og spiste litt før han gikk opp mot Storteighytta. Nei ka skal vi gjøre her nå tenkte eg. Eg valgte å ta veien mot Maukbekken og runde ned mot Holtan, som var min opprinnelige plan fra morran av. På tur fra Finnstulihaugen kaster eg blikket til venstre og ser til min store forbauselse en elg som går og beiter i lia, litt langt unna men men. Tar av meg ryggsekken og kryper litt opp på en haug for å se bedre, og sannelig er det ikke en okse. Du verden tenker eg! Er det mulig!?!? Her har vi snakket flere ganger i senderen og her går den og beiter bare ca300 meterfra meg. Den beveger seg vestover inn i tettere bjørkeskog så noe skuddmulighet blir det ikke herfra. Prater med Kurt som er kommet på høyde med Storteighytta og blir enig med at han skal prøve lokk, men neida. Oksen enser ikke de lokkelydene i det hele tatt, må være tunghørt fordi at eg hører dem godt.
Ka gjør vi nå? Etter litt rådslagning går eg vestover for å mulig komme foran elgen hvis den fortsetter å gå vestover. Listet meg bort til Kvannlihaugen, og kryper siste stykke for om mulig å oppdage elgen før dem oppdager meg, men ingen elg kommer til syne. Blir da enig med Kurt om at han skal ta seg over Maukbekken litt høyt og komme vestover i Kvannlia (Hunden Siri som han hadde med hadde løpt ned lia og var på dette tidspunktet tatt vare på av jegere nede i lavlandet). Som tenkt så gjort og han kommer etterhvert til syne høyt i lia et godt stykke over Finnstulihaugen. Han gikk så nedover mot der eg så elgen, og vi snakker i senderen flere ganger for at han skal komme mest mulig rett på der eg så elgen sist. Etter han kom inn i skogen like over Finnstulihaugen kommer Kurt på senderen og sier at det reiste seg opp en okse og en ku40 meterfremfor han og at dem sprang ut lia i stor fart. Han rakk ikke å få skudd på oksen før han stakk av gårde. Kua var mer rolig og hadde sannsynlig vært død dersom den hadde vært jaktbar. Ja vel, da var den elgen der enda likevel. Det var nesten det, men men. Satser at det kommer flere muligheter.
Episode 2 om oksen i Kvanlia. (elg nr 117)
Skrevet av Kurt Bøckman Gschib
Episode 2 starter to dager etter den flotte jaktturen som eg og Stein hadde oppe i lia vest for Maukbekken. Som vanlig hadde eg en morgen økt før ordinært oppmøte, men som mange ganger før i år var det lite å se denne morgenen. Det var ikke veldig stort oppmøte denne dagen, men vi som var på jakt valgte å ta et lite raid i Nesmoen, men det var resultatløst. Etter dette var det noen som valgte å avslutte for dagen, noen dro for å ordne veden til Hege og Bengt Arne. Undertegnede og Lars Tore fortsatte jakta.
Eg har ofte sagt at eg har en liten sjette sans når det gjelder det å finne elg under jakta. Hva som gjør dette er vanskelig å si, men eg har ofte en ide før jakta starter 25. september hvor man kan forvente å finne elg på morras og kveldsøktene. Stemmer selvfølgelig ikke alltid, men i år for eksempel traff eg blink første morran da eg sammen med lillebror fant ku med to kalver i Stornesset. Dagen etter ga jo som kjent det resultater. En annen følelse eg hadde i år var at lia kom til å bli viktig. Dette trenger man for så vidt ikke være rakettforsker for å skjønne, da vi helt klart har sett tendenser de siste årene med større og større stamme av elg i lia. Det som kanskje var litt mer uvanlig med min magefølelse i år var at eg ville satse mer på Vestsia av Maukbekken en det som er vanlig. Første indikasjonen på at dette var lurt er nedskrevet av Stein i ”episode 1 om oksen i Kvanlia”. Å eg var allerede første dagen i jakta høyt oppe i lia på Vestsia, den gangen med hunden Siri. Vi fant en del spor den gangen, men ingen elg. Det vil si, det var muligens elg Siri var borte en stund på i Tjyvhølan.
Været var bra også denne dagen. Veldig fin temperatur, men med økende vind. Det var faktisk meldt ganske kraftig vind denne dagen, med opp mot liten storm i kastene.
Etter den korte morras økta tok eg ATWen til min far og kjørte opp til Nebysætra. Planen var å gå opp Tjyvhølan, videre opp i Reinsgjersdalen og deretter ned i hytta vår en tur. Det var som sagt varmt, så det gikk ikke fort oppover Tjyvhølan. Så imidlertid spor hele veien oppover pallene der, men uvist hvor gamle de var. Når eg kom opp på Reinsgjerdalsmyra kom eg på et spor etter ett voksent dyr, og det virket veldig ferskt. Eg fulgte sporene, og det bar oppover i dalen med dem. Eg kom etter hvert opp på ei lita myr rett under skogbandet, og her fant eg liggeplasser etter to store elger. Å sporene etter den ene var meget store etter mine bedømninger. Eg må si at denne jaktturen begynte å bli meget spennende. For disse sporene virket meget ferske, og eg følte liksom at det kunne skje noe når tid som helst. Det er jo mye tett bjørkeskog i området, sånn at man kan jo gå forbi mange elger her uten å se en tøddel. Eeg gikk baksporene opp over skogbandet i håp om at eg skulle få se elg som beitet i kjærret der oppe. Dessverre fant eg ingen elg her opp. Tenkte da at det kunne være lurt å komme seg opp på høyden øst for Reinsgjersdalen slik at eg fikk overhøyde og kunne speide skikkelig ned i dalen. Ingen ting å se nå heller, og vinden var begynt å bli meget sterk her oppe over skogen. Hadde gått uten hue på hodet til no, men måtte bære krype til korset å trø hua på hauet.
Etter å ha tatt noen bilder utover dalen fant eg ut at det var på tide å spise litt etterlengtet mat. Turen til nå hadde vært ganske tung, fordi den ble mye lengre en planlagt…. Eg satt meg ned helt vest i Kvanlia over skogbandet, nesten bak Reinsgjersdalshaugen. Brukte kikkerten flittig både nedover i lavlandet og utover Kvanlia, men ingen ting å se. Legger kikkerten ifra meg for å spi……. ka i sva….. en elg bare70 meternedenfor der eg sitter. Opp med speilrefleksen og knipser et par bilder. Eg konstaterer at det er ei ku som går der nede i den tette bjørkeskogen. Skal tru om det er flere elger her? Eg tar børsa og kryper litt nedover. Er et ganske høyt berg mellom meg og der eg så elgen, og når eg kommer litt frampå berget ser eg at der e en okse ogsåJ Det er en del skog der de går, så innser at det kan bli vanskelig å få skudd på den her karen. De beiter seg fra venstre mot høyre for meg og ser at de kan komme inn i glenne rett foran meg. Eg bruker avstandsmåleren for se hvor langt det eventuelt kommer til å bli. Planen er lagt! Va bære det at eg glemte å fortelle elgene om min plan….. De var meget rolige og hadde ikke peiling på faren som lå like ovenfor dem. Oksen ble stående veldig lenge på samme plassen og beite, og eg valgte å forflytte meg nærmere. Eg fikk etter hvert ganske fri sikt mot oksen, men den sto med baken til meg. Det vil si at eg var så mye høyere en den og den sto med forbeina i en oppoverbakke, slik at et lungeskudd via ryggen ikke var helt umulig. Holdet var ca70 meternå. Turte ikke dette skuddet, syns det var litt for mange risikofaktorer inne i bildet. Etter hvert beitet den seg videre og eg gjorde på nytt en framover manøver i håp om å få skudd på oksen. Eg lå hele tiden mens eg siktet på oksen og eg brukte tofot som støtte. Slik at eg trengte ikke stor blinken for å skyte, men til nå hadde eg ikke turt. Den ble etter hvert borte for meg, men kua så eg og den la seg ned etter hvert. Etter litt åling så eg at også oksen lå like ved siden av kua.
Hmm, hva skal man gjøre. Eg siktet meg ut en liten bergpall20 meterlengre ned og nærmest silte på ryggen ned til den for ikke å bli oppdaget. Den sterke vinden var til stor hjelp under hele denne seansen, for det gjorde at de ikke hadde sjans å høre meg. Etter hvert kom eg meg i posisjon, og begynte å lete etter åpninger å skyte på. Holdet nå var ganske nøyaktig50 meter. Eg hadde fjellstøtt anlegg, så eg trengte ikke store åpningen mot vital del for å avgi skudd. Men så va det no det å skyte mot et liggende dyr. Det er ikke enkelt. Heldigivs er eg relativt oppgående på anatomi, så eg hadde en ganske klar formening om hvor eg kunne skyte. Eg hadde for øvrig nakken fri, og det var fristende å bruke den muligheten. Men eg vurderte risikoen for stor med den skogen som beveget seg mye i vinden. Eg fant imidlertid en åpning i skogen, ikke stor riktignok, men stor nok som ville gi et lungeskudd etter mine vurderinger. Eg hadde kikkertsiktet på maks forstørrelse for å ”kartlegge” kvister, og i denne åpningen var den en kvist som av og til kom fremfor når vindrossene var for kraftige. Så da var det bare å vente til vinden løyet litt og trekke sakte av. Skuddet gikk etter lenge venting og oksen segnet bare over. Eg ble liggende en god stund å sikte på den etter skuddet, og etter hvert gjorde den en del bevegelser med bakkroppen. Eg valgte da å skyte et skudd til mot hodet, men det viste seg i ettertid at dette skuddet traff midt i brystkassa. Det første skuddet var imidlertid helt perfekt og det andre skuddet var selvfølgelig helt unødvendig.
Følelsen av å virkelig lykkes med det man holder på med fikk eg no. Eg har så mange flotte opplevelser i elgskogen opp igjennom de godt over 20 årene eg har vært en del av dette miljøet, men dette var nok en opplevelse godt oppe på topp 10 lista. Elgen var ikke stor, bare 139 kg, men vekt betyr ingen ting i en slik sammenheng. Den vanvittige spenningen fra eg først oppdaget kua til elgen var felt, ja den kan nok ikke måles på noe vis.
Utfordringen nå var å få ned denne stakkars elgen fra fjellet. Den eneste andre jegeren som var ute på dette tidspunktet var Lars Tore, og han var helt øst på valdet. Det var mange av de eg snakket med de neste minuttene som var mer en bekymret for hvordan dette skulle gå… Fra en jaktkompis kom det ”Åhhhh uffffff” Men en kar viste råd. John Christer har vært ute en vinterdag før, og før andre hadde kommet seg ut av godstolen var han oppe med Nebysætra med ATW og henger. En halv time senere var han framme med elgen. For en prestasjon sei no bære eg. Eg var mektig imponert for å si det mildt, og eg var ikke minst særdeles glad. Å det trur eg faktisk mange andre på valdet også var. Var nok noen som så for seg en slitsom kveld oppe i lia…. Men før klokka var sju på kvelden var elgen flådd og alt var klart. Elgen ble skutt ca kl to på ettermiddagen.
Så sånn endte episode 2 av oksen i Kvanlia.